Hesten min

Regina B, svensk halvblodshoppe etter Robin Z. Født i 1995 i Sverige. Jeg har hatt henne i fem år nå. Mange tårer og mye banning har det vært, men for to år siden så kom vi til en forståelse.  Hun har virkelig testet tålmodigheten min til den ytterste grense......Og gjør det framdeles den dag i dag.
Første vinteren jeg hadde henne, så red vi på tur i snøen. Hun sprang ut med meg, og enset ikke en gang at hun hadde meg på ryggen. Farta var så stor at jeg ikke turde sitte på mer, og kastet meg selv av. Hun sprang videre, men ble stoppet av en medrytter. Jeg oppå igjen, og i full fart nedover småskogen gikk det, jeg kastet meg selv av igjen, fikk tak på hesten og leide henne hjem. En av mange episoder....
Jeg har aldri eid en hest før, som har gjort meg så redd som henne, men jeg har heller aldri lært så mye noen gang som av denne hesten. I dag så rir vi mest dressur, men hopper for moro skyld. Regina bukker og fiser, og hopper kjempehøyt over hindrene, da hun ikke er noe flink på å løfte knærne. Alltid litt "show" når vi er med. Hun lar seg ikke tynge av alderen. Heldigvis har jeg god balanse, så selv om jeg av og til henger "litt på halv åtte", så er det ei stund siden sist jeg falt av.
Selv om hun er vanskelig å ri, er hun fantastisk snill å holde på med. Hun elsker å bli pusset og klødd, lenge og hardt...Løfter på bakbeina og skal vise hvor "mor" må konsentrere seg om kløarbeidet. Slutter du, så prøver hun å "bure" meg inn i et hjørnet for å bli klødd mer. Hun har aldri sparket meg eller bitt, så hun er en engel i boksen.
Jeg tenker mange ganger på å bytte henne ut i en enklere hest å ri på. Senest i går, etter å ha steilet og bukket forbi rideskoledøra hver gang vi passerte. Nå er det femte vinteren hun er der, og oppfører seg framdeles ganske tullete, både ved inngangsdøra og stalldøra. For ikke å glemme når hun selv sparker sand i vandtet, for så å bukke og fise av gårde. Jeg lurer på når hun har tenkt å roe seg litt. Hun er tross alt 15 år. Uansett alle prøvelser og "lufteturene" hun gir meg så er jeg veldig glad i henne. Hun humrer når jeg kommer, og vil alltid være med ut, selv om krybba er full av mat. Da betyr ikke mat noe særlig, bare "mor" kommer og vi skal finne på noe morsomt. Så det blir vel oss to i mange år framover, tenker jeg!